Uke 19 -2009

Nok en uke er gått og jeg kan virkelig ikke så hvor dagene har tatt veien. Tiden går så fort at jeg mistenker VårHerre for å ha trykket på den guddommelige hurtigtasten sin. Jeg får ikke gjort noe av det jeg planlegger om dagen, det hoper seg opp med både jobb og husarbeid og når kvelden kommer så kan jeg ikke peke på en konkret ting som jeg har utført. Allikevel synes jeg at jeg stadig er i gang med noe, men bunker med regnskaper i hyllene og mengder av hundehår på gulvene vitner om en veldig ineffektiv hundemamma. Jeg synes ikke at jeg kan skylde på ammetåka lenger, for valpene er tross alt blitt drøye 7 uker gamle og snart modne for levering. De siste par dagene har de tittet under gjerdet og over til naboen som om de lurer på om ”gresset er grønnere på den andre siden”. Det er det nok også bokstavelig talt, for med 7 voksne, lekne Golden Retrievere i hus og 7 valper er det ikke mye gress å spore på tomta vår. Noen tuster finnes jo her og der naturligvis, men hele tomta bærer spor av Hedda som tror hun er muldvarp og graver som en gullgraver i jorda. Hun har etterlatt seg mange hull her og der og patriarken nekter å tette dem igjen; ”jeg gjør ikke noe hagearbeid før valpene har reist herfra”, sier han. Nå har matfar bestemt seg for å lære Hedda å grave bort ugress ved å bruke klikker. Hver gang hun graver i blomsterbeddet, så skal han klikke og gi godbit. Han håper at dette medfører at han om noen år bare kan sitte i godstolen sin på terrassen mens Hedda tar hagearbeidet. Vi får se...  Det er veldig mye ugress på tomta vår nå, så det kan hende at Hedda går lei lenge før jobben er gjort. Noen stakkars tulipaner dukker så vidt opp blant alt ugresset, men ellers er det mest løvetann og andre grønne rariteter som stikker opp i rasende fart fra jorda. Heldigvis trives matfar godt med å holde på ute. Der får han pusle i fred og teste ut ny gressklipper, motorsag, flisekutter og andre morsomme duppedingser som han kjøper inn hver vår. Vi har faktisk to traktor-gressklippere, vi, matfar er veldig glad i å kjøpe seg nye ”gutte-ting”. To stappfulle garasjer med alskens verktøy og ting-jeg-ikke-vet-hva-heter vitner om at patriarken er velutstyrt med verktøy. Det rare er at han aldri finner det han trenger når han trenger det, men da er det jo bare å kjøpe nytt, sånt resulterer i 10 skrutrekkere i samme størrelse, men jeg sier som Øystein Sunde: ”kjekt å ha”.  Bilene våre får med nød og neppe plass i garasjen, men jeg innrømmer gladelig at jeg er livredd hver gang jeg skal parkere der i frykt for å rase ned en og annen verktøykasse, kollidere med gressklippere, snøfreser eller kjøre ned svigermors gamle klokke fra 1740 som hun ikke har plass til inne, men som vi ikke får lov til å kaste heller. Hun har en del andre møbellignede gjenstander stående i garasjen også. Vi vil gjerne kaste de gamle tingene, men får ikke lov fordi den og den Tyrolerhatten minner henne om en ferie hun hadde til Tyskland i 1954. Den gamle lampa i fløyel som er ødelagt fra før kan heller ikke kastes fordi den ble kjøpt i Italia i 1962. Jeg kunne fortsette i det uendelige, men velger å stanse der. Du kan visualisere resten selv. Jeg bare lurer på hvordan jeg skal forklare dette til Gjensidige den dagen jeg får en skade på en av bilene og skal skrive en forklaring: ”bulken på høyre skjerm skyldes en ulykke med svigermors gamle vaskevannsfat kjøpt i Valdres i 1920”. Jeg lurer på om jeg hadde fått noen erstatning for dette. Normalt får vi jo redusert forsikring når en bil står i garasjen, men i vårt tilfelle er det jo forbundet med en viss fare. Jeg burde kanskje ikke kritisere, det er ingen som noen gang finner meg liggende på alle fire i hagen, jeg kan ikke fordra hagearbeid, kampen mot ugresset virker nytteløs. Dessuten vil jeg heller gå turer med hundene framfor å grave i jorda. Jeg er litt fristet til å gjøre som en av våre naboer nedi veien her, han er fra Spania og ikke vant til norske forhold, så en vakker dag ringe han til en ”asfaltkar” som kom hjem til ham og asfaltere hele tomta hans. Problem løst. Den ser ut som den gamle treningsbanen som jeg hadde på barneskolen, det var der vi spilte slåball. Pent er det ikke, det innrømmer jeg, men det er ikke så mye som en løvetann å spore der i gården i alle fall.  Gjennom uka som har vært har jeg fått trent litt med hundene. På tirsdag var jeg ute i Bærum hos Vibeke og hentet Ninni, Theas datter som vi har satt ut på fôr. Ninni var meldt på til utstilling i Kristiansand, så jeg måtte låne henne noen dager og trene litt med henne. Derfra bar turen opp på Rommen skole hvor jeg var med på treningen til Berit. Jeg hadde også med meg Hedda og Pia i bilen. Pia er vår 5 mnd gamle lille nykommer som er satt ut på fôr til Nina og Jan Rune. Treningen gikk ganske bra og Hedda satte stor pris på å få Ninni i hus. De to er akkurat like gamle og like lekne. På onsdag var jeg med på fellestreningen til Inger og Terje og hadde med Ninni, hennes mamma Thea og Hedda. Hedda oppførte seg veldig rart den dagen og jeg lurer på om hun snart skal ha løpetid. Det er ikke bare enkelt å være halvannet år gammel og full av hormoner, vil jeg tro. På torsdag badet jeg Kelly og Thea og fikk lurt patriarken til å bade Ninni. Så satte jeg i gang med å føne, style og klippe hunder. Jeg fikk et supertips av Sidsel (Hillheim) når det gjaldt å få orden på krøllete pels og det funket og sparte meg for flere timers arbeid med Kelly. Kelly har krøller som en sau kan misunne og korketrekkere i skjørtene, jeg har aldri sett så mye krøller, men hun var helt slett da hun var ferdig stelt. Tusen takk, Sidsel! På fredags formiddag var Lasse på Frogner og hentet Keegan hjem og han rakk så vidt å komme innenfor dørene her før han ble tatt med i dusjen han også. Da han var ferdig stelt og valpene fôret, la jeg meg og sov fram til midnatt. Så stor jeg opp, pakket saker, gikk over hundene en gang til, smurte niste og kokte kaffe. Kl 0230 på natten satte jeg meg i bilen med kursen mot Kristiansand. Jeg hadde avtalt og møte Berit (Chribas) og Terje (Dewdrop) på Høvik slik at vi kunne kjøre i følge nedover. Vi stanset på Telemarksporten for å møte Trine, Bjørn-Otto, Kristian og hunden de har fra oss, Oscar. Oscar er kullbroren til Hedda. Vi ankom Kristiansand kl 0700, to timer før utstillingen skulle starte og var blant de første på plassen der. Keegan, Ninni, Kelly og hennes sønn Oscar fikk første premie mens Thea ble nr 2 i åpenklassen med CK. Nok engang var hun i teten, flott stilt av Berit, tusen takk! Jakten på det siste certet fortsetter... Vi hadde en veldig hyggelig dag i Kristiansand. Trine hadde bakt med seg nydelig krydderkake og jeg fikk masse hjelp av henne og Bjørn-Otto med å bære telt, grinder og lufte hunder. Tusen takk for hjelpen, dere to, jeg setter veldig pris på det og for at dere er så utrolig flinke med Oscar! På torsdag våknet jeg forresten opp med feber, rennende nese og veldig sår hals. Det kjentes ut som jeg hadde en blomkål på tverke der. På lørdag mistet jeg stemmen og hørtes ut som ”Joe Cocker” hver gang jeg forsøkte å si noe. Ikke engang Bonnie Tyler har så hes stemme som jeg hadde da. Den ble verre utover dagen. Da jeg kjørte hjemover til Oslo igjen, ringte jeg til Vibeke for å avtale å levere Ninni og hun skjønte nesten ikke hva jeg sa. Det toppet seg helt da jeg hørte en fin sang på radioen og forsøkte å synge med. Jeg kunne se i speilet i bilen at hundene fikk noen engstelige blikk, så jeg tidde stille etter det. Siste timen av kjøreturen hjemover var jeg veldig trøtt og så fram til å komme hjem til Oslo og legge meg. Da jeg kom hjem, så jeg at valpene hadde hatt det veldig festelig i den våte jorda ute, det hadde begynt å hølje ned da matfar skulle ta dem ut, så istedenfor å legge meg satte jeg i gang med å bade 7 valper og tørke dem. Midt i badingen kom matfar til å åpne døra til badet. Tabbe. 7 energiske valper løp ut fra badet i alle retninger etter Lasse. Trøtt og sliten var jeg i utgangspunktet og jeg lo så fælt at jeg ikke klarte å hjelpe ham med å sanke dem inn igjen. Lasse hadde ikke gjort seg som gjeter i alle fall, de så jeg helt klart. Han løp i alle retninger han også, etter valpene. Det var et kaos uten like, men valpene syntes det var kjempegøy.

 På søndag traff jeg Siw og datteren Hanna på Ekeberg. De har Dina fra oss, søster til Ninni og Keegan, alle barn av Thea. Dina trengte en klipp og Siw og Hanna ønsket å vite litt mer om utstilling. Jeg hadde med Thea, Marthe og Hedda. Vi fikk gått oss en fin tur på Ekeberg.

Kontakttrening med Marthe, Thea og Hedda

Vi gikk i retning hundesletta hvor det er lov å ha hunder løse og plutselig kom det 4 Goldener gående imot oss. Der stod Nina og Roger (Golden Niro) og deres 4 hunder. Det ble et kjempehyggelig møte, både blant to og firbente, hundene våre gikk veldig godt overens.

Tobente: Roger og Nina fra Golden Niro samt Hanna som har Dina. Bakerst: Golden Niro sine hunder. Foran: Pemberley'ene

Vi tok litt utstillingstrening samtidig og fikk vite at Roger skulle holde kurs om utstilling tirsdag førstkommende. Det passet jo midt i blinken for Siw som har planer om å ta Dina på utstilling i sommer. Jeg kommer til å møte, jeg også, sammen med Hedda og Pia. Kristin (Pias tobente ”søster” og datter av Nina og Jan Rune) blir med meg så får hun lært litt om utstilling, hun også. Pia er 5 mnd nå og har godt av å bli trent litt.

Med valpene går alt veldig bra. De er fortsatt kraftige valper, med enorm appetitt, både på mat og livet som valper. Lasse kaller dem bare for ”støvsugere”; når maten settes fram til dem, så går det bare sekunder og den er borte. De små ”gremlingsene” setter tenna sine i alt de kommer i kontakt med, de biter på hverandre, på planter, både ute og inne, de løper av gårde med små pinner og de biter i de voksne hundene, sistnevnte resulterer i at de får kjeft. De henger i buksebeina til Lasse og elsker skoa hans. Valpene er veldig glade og de små halene deres logrer hele tiden. De logrer når de ser oss, når de får mat, når vi bærer dem, snakker til dem, når de leker osv osv. Når de stilles opp på bordet, så går de små halene fram og tilbake i full fart. Da får de fiskekake som belønning, det er digg. Lasse har gått med på at en tispe fra kullet kan settes ut på fôr, hun skal hete Belle og bo hos Kari Ingebjørg og Geir på St.Hanshaugen. Det skal bli veldig spennende å følge Belle framover.  Jeg tror jeg vet hvilken valp vi beholder fra kullet, men avventer valpedåpen vi skal ha torsdag førstkommende. Det er godt å få litt hjelp til å vurdere valpene og få litt ”nye og friske” øyne til å se på dem. De fleste valpene reiser herfra førstkommende helg, men noen skal bli her litt lengre, heldigvis. Veterinæren kommer også på torsdag for å besiktige dem og gi vaksine.

Med Giha går det strålende. Hun er frisk igjen og matlysten er på plass. Såret hennes er blitt til et veldig lite hull og trekker seg fint sammen. Hun går fremdeles kledd med body så jord og sand holdes unna såret. Giha er også veldig glad igjen, leker med Hedda og sin mamma Kelly og oppdrar barna sine slik gode hundemødre skal gjøre. Jeg er veldig glad for at hun er kommet trygt over kneika og at hun har kommet seg så raskt som hun har. Jeg var en stund redd for at jeg måtte steke vafler i det uendelige, men plutselig kom matlysten tilbake av seg selv.

For å se bilder av valpene fra deres syvende leveuke, klikk her.