Uke 25 til 31 -2009

OK, da er det på tide å skrive blogg. Jeg har egentlig ikke tid til det nå heller. Det ligger papirer overalt og mengder av hundehår blåser lett over gulvene våre, den lette vinden fra det åpne vinduet på kjøkkenet sørger i det minste for at de forflytter litt på seg. Jeg har ikke pakket ut bag eller bagasje fra vår siste utstillingstur heller. Denne sommeren har fått meg til å tenke at jeg jammen skal sove mye og lenge den dagen jeg blir plassert på et gamlehjem. Det har vært en veldig hektisk sommer på alle måter, både jobbmessig og ”hundemessig”, sistnevnte er jo selvvalgt som Mikkel av og til minner meg på.  Noen ganger når vi skal på utstilling og jeg står der med 5 nybadede hunder, føner, børster og sakser og det høres ut som Nikita Frisørsalong på kjøkkenet, hender det jeg ber ham om en liten tjeneste. Det er da han med en veslevoksen mine ser på meg og sier at ”du har valgt dette selv”. Det har han jo helt rett i også. Vi skulle jo, den gangen vi startet, bare ha en familiehund, og vi skulle i hvert fall ikke på utstilling. Patriarken var veldig negativ til det, men så ble vi helt hekta og har holdt på siden da. Sommeren er en veldig fin tid for utstillinger, forutsatt at det er oppholdsvær, at det ikke snør og at det ikke blåser sidelengs eller nordavind fra alle kanter. Alt er så mye enklere på en ute-utstilling, både for oss og for hundene. Og om sommeren er det mange utstillinger å dra på hvis en skal få med seg alle.

De første ukene av sommeren var det umenneskelig varmt i Oslo, det var tusen millioner grader i huset vårt og både hundene og vi led oss gjennom sommervarmen. Jeg sjekket YR daglig og så til min store fortvilelse at det var fare for sol hver eneste dag. En dag denne sommeren var det så varmt at jeg forsøkte å bokføre samme bilaget 40 ganger uten å lykkes. Ytterdør og vinduer stod oppe, men det hjalp lite med gjennomtrekk når det ikke engang var et lite vindpust å spore noe sted. Hundene våre foretrakk å være inne på dagtid, til tross for at ytterdøra stod oppe. De la seg rett ut på kjøkkengulvet og der ble de liggende, kun avbrutt av å drikke vann, store mengder med vann. Det er utrolig hvor mye vann det går med til tørste hunder i varmen. Matfar barrikaderte seg nede i kjelleren, på gutterommet sitt, hvor det var kaldt og svalt. Det kunne jo jeg også gjort, men det ser sånn ut der nede at jeg hadde trengt en tanks, en vazooka og en AG3 for å komme meg forbi alle ”guttetingene” til Lasse. Pater Familias har hatt ”fri ferdsel” der nede i kjelleren i mange år nå og jeg drister meg ikke engang ned dit for å legge ting i fryseboksen. I den verste varmeperioden var det så varmt at jeg gruet meg til å legge meg om kvelden. Jeg visste at det ville bli nok en søvnløs natt. Det hjelper ikke akkurat på at soverommet vårt ligger på sørsiden av huset heller. I den verste varmeperioden tenkte jeg mye på Svalbard, Nordpolen og Antarktis samt snø, minusgrader og kulde. En dag fikk jeg nok og varmepumpe ble bestilt, vi spurte ikke engang hva den kostet, vi bare måtte ha den. Den er fortsatt ikke montert, men jeg håper at det skjer innen neste sommer! Det er vel mer realistisk at husets herre får den på plass innen 2015, men det jo lov å håpe. Så, etter noen uker med hete kom endelig regnværet, det startet en morgen med veldig tordenvær. Både hundene og jeg pustet lettet ut og Lasse tittet fram fra gutterommet i kjelleren.

I tillegg til de ”vanlige” tingene som turer med hundene og en veldig hektisk jobb, så har vi vært på utstilinger nesten hver helg gjennom sommeren. Mange, mange mil er tilbakelagt på norske veier og jeg føler at jeg har inngående kjennskap til E6 over Dovre. Jeg kjenner den veien nesten like godt som jeg kjenner veien hjem fra kontoret i byen. Fredag  19 juni kjørte vi oppover til Oppdal. Sidsel og Edvin (Hillheim) hadde leid leiligheter slik at vi var naboer der oppe. Vi hadde med oss 7 hunder i bilen, inkludert Schiba som skulle overleveres til sin nye eier fra Sparbu. Det var sykkelritt Trondheim-Oslo samme helgen og Lasse og jeg stampet i kø oppover E6. Vi kom altfor sent fram til Oppdal i forhold til planen, men Sidsel og Edvin hadde holdt av teltplass og ventet på oss der på utstillingsplassen. Etter å ha satt opp telt og rigget oss i stand, bar turen til leilighetene hvor Edvin hadde laget verdens beste viltgryte. Vi koste oss veldig med god mat og vin den kvelden. Tidlig neste morgen, altfor tidlig for Lasse, dro vi av gårde på til utstillingen iført ullundertøy og vanter, det var jammen kaldt der oppe i Oppdal den lørdagen. Vi hadde flere hunder som skulle stilles den dagen. Det ble en strålende dag og Keegan tok sitt andre cert.  Han står nå for championatet i en alder av 1 år og 9 mnd.

Keegan tok sitt andre Cert og ble 2 BHK for dommer Tino Pehar

Ninni vant unghundklassen med CK, Kelly ble 3 beste tispe med CK og Normann vant championklassen med CK og ble i tillegg BIM. Da utstillingen var over, kom familien Frøseth fra Sparbu for å hente Schiba med seg hjem. Det ble en tårevåt avskjed med henne. Vi hadde henne jo en måned ekstra hos oss og hadde stelt og ordnet med kloa hennes, hatt henne med på treninga og i grunn tatt henne med oss overalt. Vi rakk å bli altfor knyttet til henne og det var veldig vondt å levere henne fra seg. Det går forresten veldig bra med Schiba der oppe i Nord-Trøndelag og jeg vet hun har det godt.

Familien Frøseth møtte oss på Oppdal for å hente hjem Schiba (Pemberley's Catchy Smile)
Rett før avreise til Sparbu	Etter at Schiba kom hjem til Sparbu

På kvelden koste vi oss med pizza, alle sammen, og la oss alt for sent igjen. Neste dag var det ny utstilling. Berit og Terje hadde kjørt hver sin bil oppover på natta og hadde allerede rigget seg ferdig med hvert sitt telt da vi kom. Dette ble nok en uforglemmelig dag i ringen. Darcy ble 3 AKK med CK. Normann ble nr 1 i championklassen med CK og 4 BHK. Så var det Ninni og Hedda’s tur i unghundklassen. Ninni ble nr 1 med CK mens Hedda ble nr 2 med HP. I åpenklasse tispe ble Kelly 2 AKK med CK. Ninni og Kelly skulle derfor inn i konkurranseklassen igjen. Konkurransen var hard og det var mange pene tisper med. Jeg stilte Ninni og Lasse tok Kelly. Dommeren ville ha mye løping og mange runder før hun fikk bestemt seg. Så plasserte hun Ninni først og bad oss løpe igjen og så sa hun: ”Ja, slik blir det”. Dermed tok Ninni sitt første cert, hun ble i tillegg BIM.

Ninni tok sitt første Cert og ble BIM på Oppdal for dommer Barbro Myrseth Gjerde.

Vi var strålende fornøyd og kom hjem fra Oppdal med to Cert, flere CK og en HP. En kjempehelg. Uken etter bestod av turer med hundene og masse jobbing og det var da varmen for alvor la seg som et sviende lokk over Oslo. Hundene fikk mange badeturer den uka og fikk svømt og kjølt seg godt ned. På St.Hansaften kvelden gikk vi en lang skogstur med alle hundene og de koste seg veldig, ble skikkelig møkkete og fine. Nybadede hunder varer aldri lenge her hos oss, til det er de alt for glade i gjørmebad og alt som er vått.

Marthe står og speider i sola.
Hedda	Normann
Møkkajentene Hedda og Marthe
Veldig fornøyde med seg selv	Darcy

Helgen etter, dvs helgen 27 og 28 juni bar det nordover igjen, over Dovre til Orkanger. Det var dobbeltutstilling i Trondheim den helgen og jeg skulle bo hos Sidsel og Edvin. Lasse ble hjemme denne helgen ettersom han skulle i bryllup. Jeg synes det var litt mye å komme med 6 hunder hjem til dem der oppe i Orkanger, men de mente at det bare var hyggelig (der det er hjerterom, er det husrom). Kjøreturen gikk greit i det varme været, klimaanlegget i bilen stod på 16 grader og alt gikk fint helt til jeg kom til Dovreskogen. Der, i et ubevoktet øyeblikk, stod det en mann med gul vest og laser som visstnok hadde lyst til å ta en liten prat med meg. Jeg hadde kjørt i 92 i 80-sonen og fikk med meg en hyggelig bot på 2600 kroner. Den ble lagt i hanskerommet og jeg kjørte videre. Det ble heldigvis ingen prikker denne gangen.  Jeg ankom Sidsel og Edvin på kvelden og de hadde nydelig mat klar da jeg kom. Vi fikk en veldig hyggelig kveld sammen. Tidlig neste morgen stod vi opp, finjusterte litt på hundene, og satte oss i bilene våre for å dra på retrieverklubbens utstilling i Trondheim. De siste kilometerne syntes jeg at bilen lagde en merkelig og til da ukjent lyd, men jeg antok at den kom fra skiboksen på taket. Vi har jo ganske ny bil som akkurat hadde vært på service, så det falt meg ikke inn at det kunne være noe galt med den. Da jeg parkerte på utstillingen, kom det en stor sky opp fra motoren og bilen kokte, mengder med vanndamp tåkela hele bilen. Motoren var så varm at jeg brant meg da jeg forsøkte å åpne panseret. Jeg kan ingenting om biler, men jeg så at det lakk vann der nede et sted. Mange telefoner ble tatt hit og dit og patriarken ble ringt til. Med søvnaktig stemme svarte han at han skulle ta noen telefoner og så ringte han meg tilbake og gav meg ”nødnummeret” til Mercedes. I den andre enden fikk jeg beskjed om at hjelp ville komme raskt og at jeg ville få en leiebil så lenge, men de hadde ingen stor bil, så jeg fikk en Mercedes 320 personbil som skulle romme 6 hunder og alt utstyret. Det sa seg selv at det ikke ville gå, men takket være hjelp fra Sidsel og Edvin fikk vi ordnet det på et vis. Morgenen startet så dårlig som den bare kunne. Det eneste som manglet nå var det gikk dårlig på utstillingen også, men det gjorde det heldigvis ikke. Ninni vant unghundklassen med CK, tok Certet og ble BIM, BIR unghund og BIS unghund. Hun står nå for championatet, i en alder av et år og 9 måneder gammel. 

Ninni tok sitt andre Cert på under en uke og ble BIM for dommer Arne Foss.

Jeg stilte bare 3 hunder den dagen. De andre 3 var med fordi Lasse altså skulle reise av gårde i bryllup. Vi hadde nydelig utstillingsvær og det ble en veldig fin dag på alle måter. Tilbake til Orkanger måtte hundene sitte ved siden av hverandre helt rakrygget for å få plass i den lille bilen, men det gikk veldig bra, det også. Ninni satt ved siden av meg i passasjersetet. Noen som kjørte forbi oss holdt på å kjøre ut av veien da de tittet inn i bilen vår! Det var nok litt av et syn, en haug med Golden Retrievere både i baksetet og en i passasjersetet. 

Hundene satt som sild i tønne tilbake til Orkanger.

På kvelden tok vi det bare med ro, hundene våre koste seg veldig sammen og det var 14 hunder ute i hagen til Sidsel og Edvin samtidig. Hundene våre var veldig gode venner og alt gikk veldig bra. Neste morgen måtte vi opp tidlig igjen for å dra på NKK utstillingen. Her fikk Ninni en HP og Thea ble nr 4 i AK med CK. 

Den første torsdagen i juli kom Gro med Leo til oss. Vi hadde avtalt å gå lang skogstur sammen i Østmarka. Gro og jeg hadde ikke sett hverandre på evigheter og fant ut at nå måtte vi bare treffes. Keegan bodde hos oss den uka også siden Ina og Marius var på ferie i Spania. Jeg tok med 5 av våre hunder på turen, Normann og Keegan ble igjen hjemme, så bar det til skogs med brus og boller og huggormtabletter i sekken. Det var veldig hyggelig å se Gro igjen. Hun er alltid positiv, i godt humør og har en humor som treffer meg midt i hjertet. Første stoppested ble rundvann hvor hundene badet og badet, vi måtte lokke dem opp fra vannet igjen. Leo var storfornøyd med å treffe igjen sin kullbror Darcy og sin mamma Marthe. Tante Kelly og kusine Hedda var også med og halvsøster Thea. Et skikkelig slektstreff ble dette. Etter badeturen gikk vi inn i Østmarkas dype skoger og hundene koste seg veldig sammen. Turen gikk veldig fint helt til vi kom til Langvann. Det ble ny badetur og det var da Kelly fant ut, mens hun svømte langt der ute, at hun skulle prøvesmake på en vannlilje. Den smakte tydelig godt, for hun var kjapp og tok en til. Jeg leste en artikkel om vannliljer for noen år siden og husket at de er giftige så jeg ringte med det samme til både giftinformasjonssentralen og veterinær, begge sa at de vannliljene måtte opp igjen fort. Jeg ringte til Lasse og han kjørte ut til Grønmo med det samme. Så fort har jeg aldri gått tilbake til bilen noen gang og 20 minutter senere kom Lasse oss i møte og tok med seg Kelly rett til veterinæren. Der fikk hun brekksprøyte og vannliljene kom opp igjen. Det lille matvraket vårt må passes på som en hauk. Gro og jeg rakk ikke engang å ta farvel med hverandre.

Darcy koser seg i vannet.	Kelly og Marthe.
Kelly og Darcy	Marthe og Darcy
Thea rister seg
Gode, snille Leo	Marthe, Darcy, Kelly legger ut på svømmetur.

På torsdags kvelden badet jeg Pia og Darcy som var meldt på til utstillingen på Vestnes. Dagen etter kjørte jeg til Åndalsnes hvor jeg hadde bestilt hotellrom, det ble en ny tur på E6, gjennom vakker natur fra Dombås til Åndalsnes. Jeg var førstemann på utstillingen den morgenen og fikk opp telt og rigget meg i stand. Det var nydelig vær. Sidsel kom litt senere med Kalle og Emma og clumberne sine. Darcy vant åpenklassen med CK og var en fra Certet, men måtte se seg slått av Kalle som fikk CK i juniorklassen. Pia ble nr 2 valp. Hjemturen gikk fint helt til jeg kom til Dombås. Da måtte jeg stoppe og sove et kvarter. Så bar turen rett hjem.  Etter denne utstillingen ble det nesten en måned uten utstillinger. I sommer har jeg gått mange lange turer i skog og mark med hundene, de har kost seg masse i sommer, de har badet og hentet vannapporter i vannet. Etter at Kelly spiste etpar vannliljer var det Normanns tur til veterinæren. Han ble kjempesyk her en kveld og ville ikke spise heller. Når Normann ikke vil ha mat, da er det noe alvorlig galt, for det har vi aldri opplevd før i hans snart 8 år gamle liv. Han hadde tydelig vondt i magen sin og klagde fælt. Det bar rett til veterinæren. Han ble sjekket i alle bauger og kanter og etter tips fra Berit ble det også tatt en urinprøve. Den viste at han faktisk kun hadde en urinveisinfeksjon. Jeg antar at det er med hannhunder som med menn, de klager for ikke noe og er kjempesyke for minste ting. Lasse har, ifølge ham selv, hatt svineinfluensa mange ganger i år allerede, han. Minste lille drypp fra nesen, så har han klistret på seg en svineinfluensa diagnose tvert. Tilslutt ble Hedda stukket av en sint jordveps og hadde en snute som var det dobbelte av normal størrelse. En heftig dose kortison hjalp godt da. Gjennom hele juli jobbet jeg veldig for å bli ferdig med alle juni-regnskapene. Jeg punsjet bilag tidlig og sent. Jeg hadde lovet Sidsel at jeg skulle hjelpe til med Pernilles fødsel i slutten av juli, så alle jobbting måtte være ferdig innen den tid. 22 juli ringte Sidsel meg og informerte om at Pernille hadde tempfall. Dagen etter var tempen normal igjen. Ifølge læreboka kan fødsel komme i gang når som helst etter at tempen er normal igjen, så vi tok ingen sjanser. Jeg kastet en bag i bilen og dro av gårde til Orkanger onsdagen. Det ble en ny tur på E6 over Dovre, en vei jeg kan helt i blinde nå.  Da jeg kom fram skjønte jeg at Pernille ikke ville føde med det første, så vi koste oss med god mat den kvelden. I dagene som fulgte ble det mye venting. Vi forsøkte å se litt på TV, men den virket ikke alltid der oppe på Hillheim. Den måtte ”varmes opp” først. Det var godt at Sidsel hadde mange utgaver av Se og Hør, jeg er veldig godt oppdatert på kongefamilier i både inn og utland etter å ha vært på Orkanger i nesten en uke. Den 25 juli hadde Pernille et nytt tempfall og 26 juli på kvelden gikk fostervannet. Kort tid etter var fødselen i gang. 4 hanner ble født på rekke og rad, deretter 4 tisper og tilslutt en hann. 9 velskapte, små skapninger så dagens lys den natten og roen senket seg over Hillheim.

9 velskapte valper så dagens lys på Hillheim 27 juli.

Jeg sov som en stein etter fødselen. På morgenen våknet jeg med vondt i muskler jeg ikke visste fantes, det blir mange rare sittestillinger under en fødsel. Jeg fikk tatt meg en lang dusj, pakket sammen sakene mine og sagt farvel til Sidsel og Edvin. Så bar turen hjem til Oslo igjen, nok en tur over Dovre og jeg ankom Oslo sent den kvelden, trøtt og med migrene. Migrenen satt i etpar dager.  Til min store overraskelse hadde Lasse fått gjort masse på kjøkkenet vårt mens jeg var borte. Det var til og med ryddig der, helt utrolig! I tillegg hadde han kjøpt små pynteting og fått satt på plass en blomst også. Neste dag måtte jeg på kontoret for å kjøre lønn for 30 butikker. Jeg jobbet til langt på natt for å bli ferdig. Dagen etter satte jeg i gang med å bade og klippe 5 av hundene våre. Vi hadde meldt de på til Lofoten. På torsdagen startet vi reisen til Lofoten og kjørte helt til Mo i Rana første kvelden. Vi hadde booket oss inn på Meyergården Hotel hvor vi ankom sånn ca 0400 på natten. Etter å ha fôret hundene og gått en tur med dem midt på natten, la vi oss. Neste dag var vi oppe før 1000, vi dusjet, droppet frokost til oss selv og satte oss i bilen for å kjøre videre nordover.

Vi har akkurat passert Saltfjellet og stopper for å lufte hundene.

Vi kjørte over Saltfjellet og videre til Bogenes og tok ferja over til Løddingen, derfra kjørte vi til Svolvær og Rica Hotell hvor vi skulle bo.

På ferja over til Løddingen	Utsikten fra hotellrommet vårt i Svolvær

Lasse fikk ordnet et connection-room til oss, så vi hadde veldig god plass, 2 bad hadde vi også, skikkelig luksus. På fredags kvelden badet jeg Molly og Kelly ble badet på nytt, jeg var ikke helt fornøyd med pelsstellet etter at jeg badet henne første gangen. Neste morgen stod vi opp kl 0600, finjusterte på hundene og reiste ut til Leknes hvor utstillingen skulle være. Jeg har aldri sett et så vakkert landskap som i Lofoten, så kjøreturen fra Svolvær til Leknes var en fryd for øyet selv om det var 7 mil å kjøre hver vei. Vi ankom utstillingen ca kl 0900, 3 timer før vi skulle i ringen. Det ble en veldig fin utstillingsdag for oss. Darcy tok sitt første Cert, Hedda fikk CK og ble 3 beste tispe og Normann ble nr 2 i championklassen med CK. På utstillingen traff vi også Eva og Egil Pedersen (kennel Artic Golden) samt deres fôrvert Tina. Det ble et veldig hyggelig møte. Etter at utstillingen var over dro vi tilbake til hotellet. Jeg sov etpar timer. På kvelden gikk vi ut og spiste en bedre middag og bestilte god vin til maten. Dagen etter var det samme prosedyre som dagen før. Vi var på utstillingen rundt 0900, 2 timer før start og dette ble en kjempedag for oss.  Darcy tok Certet, ble BIR og BIG 4. Dommeren synes han var så god gutt at hun måtte gi ham en god klem. Han svarte tilbake med et kyss! Normann ble nr 2 i championklassen, Hedda ble nr 1 unghund med CK, Molly fikk ren rød og Kelly tok sitt andre Cert og ble BIM. Nå står Darcy og Kelly for championatet også.

Darcy i oppsamlingsringen før BIG-finalen	En siste finpuss.
Darcy stilles opp.	Darcy ble BIG 4 for dommer Rita Kadike Skadina

Begge dager var det veldig god stemning rundt ringen med hyggelige medutstillere. Jeg hadde jo bommet helt på været. I min hjerne er NordNorge lik kaldt, men jeg har erfart nå at sånn er det ikke. Jeg hadde pakket med meg ullundertøy og mye tykke klær, men lite av sommertøy. Derfor hadde jeg kun drakt i ull å ha på meg der oppe i Svolvær. Det ble en glovarm opplevelse. Etter at utstillingen var ferdig fikk jeg skiftet til joggetøy i en fei, vi pakket bilen og dro på tur med hundene. Vi fant en liten avstikker fra veien inn i fjellet og der stanset vi og gikk på tur. Hundene koste seg så veldig på den turen og vi betraktet den vakre naturen som omgir hele Lofoten.

Kelly koste seg veldig på turen til Lofoten og nøt all oppmerksomheten.
En veldig fornøyd Hedda	Darcy i full fart

Etter at hundene hadde fått seg en skikkelig tur, kjørte vi tilbake til hotellet, så dro vi ned på brygga og spiste nachos og feiret med en kald øl. Det ble en tidlig kveld på oss, neste dag skulle vi starte hjemreisa. Vi hadde bestemt oss for å kjøre direkte hjem uten overnatting, så det var best å ha en god natts søvn før vi startet den strabasiøse turen. Mandags morgen kl 0700 ringte alarmen på telefonen min og jeg stod opp i ørska. Vi dusjet, fôret hundene og gikk en tur med dem i Svolværs gater. Så ble de plassert i bilen. Vi tok en rask frokost og kjørte til ferjeleiet for å ta ferja fra Svolvær til Skutevik. Den tok to timer. Det ble en kjempefin ferjetur, en liten tur innom Skrova og derfra videre til Skutevik.

Det var vakkert i Lofoten.	Fra turen tilbake til hotellet.
Vakkert?
På ferja fra Svolvær til Skutevik.	Nydelig utsikt fra båten.
En liten tur innom Skrova...	... og millionærbenken.

Da ferja kom inn til land var det bare å begynne på de 140 milene hjem. Vi stanset et sted der oppe i NordNorge, ved en stillegående elv så hundene fikk luftet seg og dynket seg. Da var de veldig fornøyde og vi fortsatte turen hjemover. Vi stanset kun for å lufte hunder med jevne mellomrom og for å gi de vann. Måltidene våre bestod av boller, baguetter og kaffe, store mengder kaffe. Da vi kom til Krokmofjellet stod det en mann med gul vest i veien med en laser i hånda. Lasse var godt i gang med et eple akkurat da og fikk verken med seg den gule vesten eller laseren, så han ble pent vinket inn til en politimann med bart som kunne fortelle ham at ”det her gikk nok litt for fort, ja”. Han ble målt til 97 i 80-sonen og det gav en bot på 3600 kroner. Mens Lasse ventet på ”dommen” drev jeg og lurte på hvorfor det er slik at nesten alle politimenn enten er trøndere eller bergensere og som oftest har påklistret en aldri så liten bart. Samtidig observerte jeg sørgmodig alle de tyske og nederlandske bobilene som passerte oss der ute på veien. Vi hadde akkurat kjørt forbi etpar av dem. Jeg har ingenting imot at turister kommer til Norge, men når 3-4 bobiler kjører i flokk og følge på ”venners-venner” tur får jeg litt nok. De skal jo helst se på det vakre landskapet samtidig som de kjører bobil og da går trafikken i 50 og 80 om hverandre. Når det endelig blir en rett strekning (og de er det ikke mange av nordover), så gasser de på og det er umulig å kjøre forbi i fartsgrensa.  Ikke nok med at de kjører i flokk og følge, men de ligger gjerne tett som hagl også, det hadde vært lettere å komme forbi en militærkonvoi enn å passere de 4 bobilene. Vel, vi kjørte videre og da vi kom til Steinkjer overtok jeg rattet. Da hadde vi allerede vært på reise i 14 timer. Jeg kjørte gjennom Trøndelag den natten og det ble ny tur over Dovre. Lasse sov seg gjennom mesteparten av den natten, det regnet voldsomt og det lå mye vann i veibanen, men vi kom oss stadig nærmere Oslo. På Dombås overtok Lasse rattet igjen og jeg fikk sovet etpar timer, jeg også. Så kjørte jeg resten av veien hjem. Vi stanset på Jessheim og leverte Molly til fôrvertene våre og vi var hjemme i Oslo nøyaktig kl 1000 mandags morgen, 24 timer etter at vi reiste fra Svolvær. Vi hadde en kjempefin tur nordover, det er vakkert i NordNorge og vi traff mange hyggelige mennesker. Det som ikke imponerer meg i det hele tatt er standarden på norske veier. Det er kanskje ikke så rart når vi har hatt to samferdselsministre som ikke engang har lappen, sånt blir det ikke gode veier av. Nord for Grong slutter moroa og E6 er mange steder så smal at det ikke engang er gul stripe i midten av veien. Men det er klart at dersom man er samferdselsminister og ikke engang kan kjøre bil, så skjønner man jo heller ikke behovet for gode veier. Men når man reiser hjemover fra utstilling med 3 Cert, 7 CK, 1 BIR, 1 BIM og en 4BIG i bagasjen, så spiller det liksom ingen rolle at veiene er svingete og turen fryktelig lang, da er hjemreisa fin uansett!