Uke 32 til 35 -2009

Da er det på tide å få bloggen online igjen. Jeg begynte å skrive på den for flere uker siden, men tiden har gått litt for fort for oss her på Pemberley og jeg har tilbrakt nye timer på den norske landeveien i forbindelse med utstillinger. Gud, for noen uker dette har vært...”Utslitt” er et ord som dekker hva jeg har følt gjennom de siste ukene. Etter at vi kom hjem fra Lofoten i begynnelsen av denne måneden, etter å ha vært våkne i 27 timer og kjørt bil i 24 av dem, hjalp det liksom ikke bare å sove 5 timer. Jeg var like komatøs da jeg våknet opp utpå den ettermiddagen. Lasse var ikke akkurat særlig opplagt, han heller. Han sa så bråtøft at han ikke skulle sove, nei, for da fikk han ikke sove til kvelden, men da jeg krokbøyd og stiv i kroppen karret meg ned fra soverommet i andre etasje, lå matfar i sin dypeste søvn på sofaen. Ikke engang Vikingarnas ”Kramgoda låter 33” kunne få liv i husets herre da. Hundene leet ikke på et øyelokk, de heller, til og med Darcy var trøtt og det har jeg egentlig aldri sett før. Duracell batteriene hans var nesten tomme – for første gang i hans 4-årige liv. Darcy er en livlig gutt, med masse arbeidslyst og tempo, som har en uutømmelig energi og som gjerne går tur 3 timer i skogen og trener en time lydighet uten å bli særlig sliten av det. Han er alltid klar til å være med på det som skjer og er like happy om han blir med på skogstur eller blir med matfar i bilen når han skal på butikken. 

Jeg har en gang for alle lært meg noe jeg egentlig visste fra før, nemlig at det ikke går an å ta igjen for tapt søvn. Hele uka etter at vi kom hjem fra Lofoten var jeg trøtt og tok en dupp stadig vekk uten at det hjalp noe som helst. Jeg er enig i at man er rimelig smågal når man velger å kjøre 140 mil for å dra på en utstilling langt, langt vekk og stille for dommere vi aldri hadde hørt om, men mye av grunnen til at vi dro var også fordi vi hadde lyst til å se Lofoten, dette vakre landskapet som vi bare hadde hørt om og sett reklame for på TV, det var som å reise rett inn i nasjonalromantikken. Ivar Aasen gikk virkelig glipp av noe da han unnlot de 3 nordligste fylkene i sin samling av det norske språket, men når veiene nordover er så dårlige som de er i kongeriket Norge anno 2009, så var de vel ikke akkurat imponerende i 1840-årene heller vil jeg tro. Kanskje de ikke hadde grusveier engang, bare noen stier og dyretråkk? Det er nok de stiene som er blitt til E6 etter hvert, de samme stiene med litt asfalt på, for maken til svingete veier har jeg aldri vært med på. Vestlandet er jo ingenting i forhold! Jeg lurer på hva tyske bobil-turister tenker når de karrer seg nordover eller vestover i vårt langstrakte land. E6 representer jo ikke akkurat brede, rette kjørefelt eller noen former for fri fart. Det går mest i 60 og 70-soner og kanskje 80 noen få steder hvis man er heldig. Etpar bøter har det blitt i sommer også, så nå har jeg kalkulert bøtene inn i reisebudsjettet. Blir det ingen bot, så er det tusenvis av kroner til overs som Lasse og jeg kan shoppe for. Vi hadde nok ikke vært like entusiastiske til å reise 140 mil hvis utstillingen for eksempel hadde funnet sted i Murmansk eller Sibir.

Vel, inni hodet mitt kjørte vi bil lenge etter at vi kom hjem, jeg var liksom ikke ferdig med den bilturen med det første. Vi gjorde ingenting den dagen vi kom hjem fra Lofoten, foruten å døse i hver vår ende av sofaen og spise ferdig-pasta, ingen av oss orket å gjøre noe som helst. Jeg hadde trodd at jeg ville være mitt gamle jeg utover uka, men våknet opp like trøtt og sliten som dagen før. Musklene var ømme og leddene stive. Normalt drikker jeg bare en kopp kaffe om dagen, men jeg tror det gikk med en hel liter de første dagene for å holde hjulene i gang, det føltes som om noen hadde trykket på ”slow-motion” knappen hos meg.  Alt var bare slitsomt. Overskuddet kom ikke tilbake med det første heller, men jeg fikk gjort det jeg skulle av jobbeting, det tok bare 10 ganger så lang tid som det pleier. Hundene fikk skikkelige skogsturer også.  Helgen etter Lofoten var det ny utstilling på Elverum. Keegan, Ninni og Thea var meldt på og store deler av fredagen gikk med til å bade og stelle hunder samt koke en stor gryte med lever. Jeg kan ikke fordra innmat og lever er plassert høyt oppe på topp 10 lista mi over de tingene jeg synes er mest ekkelt her i verden, men hundene elsker det og det er fantastisk utstillings-godbit. Så, etter full jobbedag og skogstur, var det bare å sette i gang med å bade og stelle hunder, klippe klør og gjøre hundene klare for en ny utstillingsdag, det hele akkompagnert til duften av kokt lever som raskt spredte seg til hele huset. Kl 0100 på natta sa jeg meg fornøyd. Jeg stod opp kl 0400 igjen lørdags morgen, helt i tåka, jeg fant bryteren til kaffetrakteren i det fjerne (måtte faktisk lete etter den) og gikk rett i dusjen. Matfar pakket bilen og jeg gikk over hundene på nytt, så bar turen til Elverum. Trafikken gikk veldig greit oppover og vi var framme tidlig. Heldigvis var det varmt og sol. Det er ikke lov å sette opp telt på denne utstillingen og et år regnet det så fælt at jeg måtte pakke Leo inn i 10 håndklær for å holde ham tørr. Hund med hijab – det er fint. På utstillingen møtte vi mange kjente og deriblant traff vi Terje som har Wilma fra oss samt Laila og Arve som har Marco (lillegutt) som er 8 mnd gammel. Marco var ikke akkurat noen lillegutt lenger, han var blitt kjempestor og veldig fin gutt. Det er utrolig hvor fort hunder utvikler seg.

Marco som nyfødt	Marco 7,5 uke gammel	Marco 8,5 mnd gammel

Terje (Drewdrop) og Berit (Chribas) kom også og i tillegg traff jeg noen kjente fra Fredrikstad Hundeskole. I tillegg kom både valpekjøper og fôrverten til Berit. Det ble med andre ord en veldig hyggelig og ytterst sosial dag. Terje glimtet til med sin gode humor og Lasse og jeg fikk oss mang en god latter. Jeg glemte å være trøtt også, men kom skikkelig på det utover dagen. Keegan var førstemann fra oss som skulle inn i ilden. Han vant unghundklassen med HP og fikk kjempekritikk fra dommeren.

Keegan vant unghundklassen med HP (foto Roger Petterson)

Ninni ble nr 3 unghundklassen og Thea fikk ren rød. Såsnart utstillingen var over, så braket det løs med torden og kraftig regnvær og vi var søkk våte innen vi rakk fram til bilen. Lasse skulle innom sønnen sin etter utstillingen, men jeg ville fortest hjem til de hundene som var hjemme alene, så jeg satt på med Terje og Wilma hjem, tusen takk for at jeg fikk sitte på. Jeg sovnet som en stein i bilen og var nok veldig dårlig selskap! Resten av den helgen bestod av jobb og tur med hundene. Normalt trives jeg veldig godt på tur i skogen, men den uken var det kun dårlig samvittighet ovenfor hundene som dro meg ut på turer. Lasse har begynt å sykle med Thea igjen. Hun har vært så nære championatet flere ganger og vi må bare prøve. Heldigvis er hun på vei oppover i pels og litt ekstra sykkeltrening vil forhåpentligvis gi det lille ekstra som får henne i best mulig kondisjon. Lasse syklet Trondheim-Oslo i gamledager, det begynner å bli mange år siden nå, men han mimrer fortsatt om den gangen han kom i fullt driv ned fra Dovrefjell til Dombås og jeg får gjentatte ganger servert historien om kameraten Pål som skulle kjøre følgebil, men som fant ut av det var kjedelig og derfor bare kjørte hjem igjen, uten å si ifra. Huset herre og patriark har mange gode minner fra sin tid som syklist og er fortsatt ganske så sporty når han vil. Med alderen har golf overtatt sykkelens rolle og matfar fabler i disse dager om hvordan han kan få til å kombinere 18-hulls golftur med hundetur, jeg vet faktisk ikke om han er klar over hvor apporterende hundene våre er, jeg, men jeg ønsker ham i alle fall lykke til med prosjektet! Jeg tror det kan bidra til mange gode historien til bloggen. Jeg burde vel være snill og legge noen dusin med ekstra golfballer i sekken hans...
Uken etter Elverum bestod i stor grad av jobb og turer i skogen med hundene. Helgen etter var det NKK utstilling på Bjerke og det ble en ny runde med vask, klipp og føn, ja og en ny stor gryte med lever. Keegan, Ninni, Thea og Kelly var meldt på. Natten før utstillingen regnet det sammenhengende, men vi våknet opp til fint vær på utstillingsdagen. Det var så bløtt og vått på Bjerke og gresset var ikke klippet kort heller, så vi vasset i gjørme og høyt gress. Jeg hadde gjørme til langt over knærne og de nybadede hundene så ut som om de kom rett fra skogstur. Det er første gangen jeg har kommet hjem fra utstilling hvor hundene måtte spyles! Alle fikk ren rød, dvs 1 premie, men ikke noe mer. Vi traff mange kjente på utstillingen og spesielt hyggelig var det at Trine var kommet helt fra Porsgrunn for å stille Oscar. Det var også veldig hyggelig å se Terje og Wilma igjen. Den kvelden dro jeg med hundene på en lang og regntung tur i skogen.  Det ble mørkt ute fortere enn jeg hadde antatt, så jeg klarte å gå meg vill og det som skulle bli en times tur, ble fort til 2. Vi kom hjem gjennomvåte, lykkelige over å ha funnet tilbake til bilen.
Trine og jeg hadde avtalt allerede i mai at vi skulle ta en Nord-Norge tur sammen og at vi skulle på utstillingen i Mosjøen 22-23 august. Så uka etter Bjerke-utstillingen ble en kort uke for min del, med masse jobbing og turer i skogen med hundene. På tirsdag hentet jeg Molly hos fôrvertene på Jessheim. Så dro vi rett på fellestreninga på Rommen. Det ble en veldig hyggelig treningskveld sammen med Berit, Terje og Inger og resten av gjengen. Gro hadde meldt på Leo til Mosjøen og vi avtalte å møtes på Grønmo onsdags formiddag. Det ble et hyggelig gjensyn. Gro og jeg og alle hundene gikk en lang skogstur sammen. Leo og Darcy, brødrene brothers, koste seg masse i hverandres selskap. Som den gjestfrie personen Gro er, så hadde hun ryggsekken full av brus og nystekte boller. I tillegg hadde hun som alltid med seg godt humør og en god porsjon humor. Ettersom Kelly var kommet i løpetid og var høyløpsk, hadde vi avtalt at Gro skulle ta med seg Darcy hjem til Gressvik. Vi byttet hunder, ganske enkelt. Jeg tok med meg Leo og hun tok meg seg Darcy. Leo hoppet velvillig inn i bilen min og vi reiste hjem til Lambertseter mens Gro og Darcy satte kursen mot Gressvik.

Thea vil ha apporten for seg selv	Marthe og Hedda på vei inn mot land
Darcy med apporten
Marthe med Hedda og Darcy på slep	Marthe og sønnen Leo. Marthe vant!
Matmor på tur med alle 6 fv: Hedda, Darcy, Thea, Molly, Leo og Marthe

På onsdags kveld kom Trine, Trines mor, Bjørn-Otto, deres sønn Kristian og Oscar hit til oss. Svigermor, Bjørn-Otto og Kristian reiste hjem til Porsgrunn etter en kopp kaffe. Oscar gled rett inn i gjengen her og ble godt mottatt av både Leo og Normann. Trine hadde bakt med seg nydelig kake som vi raskt klarte å spise opp. På kvelden lagde jeg en enkel middag og vi koste oss masse sammen. Oscar og Hedda og Molly fant hverandre veldig fort og kunne nok ha lekt natten igjen om vi ikke hadde avbrutt dem. Vi la oss ganske tidlig den kvelden og stod opp kl 0700 dagen etter. Etter å ha dusjet og pakket og spist en kort frokost, startet vi den lange reisen mot Mosjøen. Lasse var så uendelig glad for at han slapp å bli til Nord-Norge. Det gnistret i de grønne øynene hans og matfar bunkret opp kjøleskapet med kjøtt og øl. Nå skulle gutte-grillen fyres opp med skikkelige gutte-saker og ikke bare tørr kylling og fisk. Han hadde ”bare” 3 hunder å ta seg av og var strålende fornøyd. Endelig skulle ha få noen dager for seg selv, sa han, og han vinket oss glad og fornøyd ut av tomta. Trine hadde stekt med seg hjemmelagde karbonader så vi hadde niste på turen, kjempegodt var det! Første stopp var på Kvam der vi luftet hunder og gav de vann. Deretter ble det noen stopp oppover på veien til Mosjøen. Nord for Trondheim gikk vi en tur med dem innover en bondevei, det var godt å strekke litt på bena for oss alle. Vi var framme litt før midnatt og da gikk vi en lang tur i gatene før vi gikk til hotellet og la oss. Neste dag bestod stor sett av å bade og føne hunder. Jeg har aldri vært på et så lite hotellrom som de vi fikk i Mosjøen. Vi hadde hvert vårt rom, men rommene var knøttsmå, så Trine hadde med seg Molly inn til seg om natten. Det var rett og slett ikke plass til henne. Da vi på fredags ettermiddag skulle bade og føne hunder, måtte det logistikk til for å få jobben gjort. Vi måtte nesten ta mål av hundene før vi tok de inn på det knøtt lille badet. Men vi fikk badet dem, tørket dem og fønt dem. Da de endelig ble tørre var det bare å finne fram sakser og børster å ta finstussen. Grovklippen ble tatt i Oslo, men det er alltid en liten fjone eller to som stikker ut etter et bad. Når man først har reist 100 mil, så er det ingen grunn til å slumse med pelsstellet. Sent fredags kveld var de ferdig stelt. I mellomtiden var vi en tur innom utstillingsområdet også slik at vi fikk satt opp teltet og gjort alt klart dagen i forveien. Vi kom i grevens tid, for det var kun plass til ett telt igjen. Egil (kennel Artic Golden) geleidet oss så vi fant fram. Noen hyggelig svensker kom løpende og hjalp oss å klikke teltet på plass. På kvelden bestilte vi en pizza fra Dolly Dimple. Det var ingen restaurant på hotellet. På lørdags morgen stod vi opp tidlig, gikk over hundene på nytt, luftet dem og dro av gårde på utstillingen. Vi skulle ikke i ringen før 1100, men det er godt å være ute tidlig. Den første fra oss som skulle i ringen var Oscar. Han vant unghundklassen med CK og ble 3 beste hannhund. Leo fikk ren rød, det samme gjorde Hedda mens Molly ble 2 beste tispe med CK og Marthe 4 beste tispe med CK, resultater vi er godt fornøyde med.

Leo sitter og venter i teltet	Oscar har tatt kvelden

Vi ble nr 1 oppdretter med HP i oppdretterklasse (tusen takk til Trine, Gert Ove Grande og Ann-Kristin Tronstad som hjalp oss) og valgte da og vente på beste-oppdretterklasse. Derfor ble vi igjen på utstillingen til langt utpå ettermiddagen, men det ble på ingen måte kjedelig. Egil og Eva Pedersen var der samt deres trivelige fôrvert Tina, så timene gikk fort. Egil og Tina hjalp oss også i ringen senere på dagen.

Gjennomvåte venter vi på å gå inn i beste oppdretter ringen.

Det ble en regntung ettermiddag og regnet slo mot bakken da vi skulle inn i ringen igjen. Vi kom tilbake til hotellet søkk våte og hundene, som hadde vært så fine og striglet tidligere på dagen, så ut som om de kom fra badetur i Rundvann. Det var bare å finne fram håndklær og føner og starte forfra. Etter etpar timer var pelsene fine igjen og klare for dagen etter.
På kvelden tok vi det med ro og la oss litt tidligere. På lørdagen startet Golden kl 0830. Trine og jeg var de første som var på utstillingsplassen. Vi kom før parkeringsvakter og personell. Jeg liker å være tidlig ute på utstilling. Men tiden gikk veldig fort og plutselig startet de opp med Golden. Trine var førstemann inn i ringen og Oscar ble nr 1 med CK. Leo fikk ren rød. I vinner-ringen ble det spenning og gleden var stor da dommeren plasserte Oscar først og han vant sitt første Cert og ble beste hannhund. Trine kom ut av ringen med tårer i øynene, men kom på at hun ikke hadde tid til å gråte nå, for hun skulle inn i ringen igjen og stille tisper også! Først skulle jeg inn med Hedda i unghundklassen. I mellomtiden måtte Trine få ut de to tispene som skulle inn i åpenklassen. Trine skulle stille Marthe, så skulle jeg ta Molly selv. Individuelt skulle jeg stille begge selv. Hedda vant unghundklassen med CK. Så måtte Eva holde Hedda mens Trine og jeg var i ringen med Molly og Marthe. Marthe vant åpenklassen med CK, Molly fikk ren rød. Da skulle Marthe og Hedda inn igjen i vinnerklassen. Jeg hadde kanskje trodd at det var en sjanse for at dommeren ville sette opp Marthe som en voksen og mer ferdig, men så begynte jeg å skjønne at han likte Hedda bedre, så da byttet Trine og jeg igjen. Trine fikk virkelig løpt seg i ringen den dagen og stilt masse hund, noe jeg tror har gjort at hun har fått bukt med utstillingsnervene en gang for alle. Marthe er en skikkelig mamma-dalt og ikke enkel å stille for andre enn meg, så Trine gjorde en kjempejobb med henne. Tilslutt satte dommeren opp Hedda som beste tispe og hun tok sitt første Cert den dagen. Marthe ble 3 beste tispe. Hedda ble tilslutt Best i Rasen mens Oscar ble Best i Motsatt Kjønn. For en dag!!! Det var veldig morsomt at søster og bror tok hvert sitt Cert og ble BIR og BIM. Vi fikk også Hederspris i oppdretterklasse. Takk for hjelpen, Trine, Egil, Eva og Tina!

Hedda tok sitt første Cert og ble BIR	Kullbror Oscar tok sitt første Cert og ble BIM

Etter BIG-finalen måtte vi pakke ned telt og griner og bur. Jeg gruet meg til å bære opp alt sammen og få alt opp i skiboksen på taket. Disse tingene veier jo et tonn. Til og med matfar var bekymret for hvordan dette skulle gå. Jeg gikk først til bilen med noen hunder og da jeg kom ned igjen for å hente bur og griner, så var de borte. Tina og Trine hadde allerede fått det opp til bilen, for en service! Tina er en nett, ung dame på 19 år, men har krefter som en mann kan misunne. Jammen klarte hun ikke å få løftet buret opp i skiboksen også. Utrolig. Tusen takk for hjelpen, Tina, du er en kjempejente! Stolene fikk jeg ikke plass til i skiboksen uansett hvordan jeg forsøkte, så de kastet jeg ganske enkelt. Trine bare så på meg med store øyne. Så ble alt surret godt sammen i skiboksen og den ble lukket og låst. Da vi kom tilbake til hotellet den ettermiddagen, var vi rimelig trøtte, så vi sov en times tid. Hundene sov godt de også. På kvelden bestilte vi pizza fra Dolly Dimple igjen. Så gikk vi en lang tur i gatene i Mosjøen før vi la oss.
Dagen etter stod vi opp 0700 og vi startet hjemturen 0900. Vi hadde avtalt med Sidsel at vi skulle innom henne på Orkanger både for å hilse på og for å se på valpene etter Pernille og Keegan, men først måtte vi kjøre 50 mil før vi ankom Orkanger. På veien sørover var vi ute for veiarbeid flere ganger og måtte vente på ledebil. Det tok masse tid. Vi hadde etpar stans på veien før Orkanger og gikk en tur med hundene og gav de vann jevnlig. De var utrolig snille i bilen begge veier. Marthe og Leo elsker å kjøre bil, så de sitter bare og følger med på veien. Vi kom til Orkanger på ettermiddagen og Sidsel hadde stekt vafler og hadde kaffen klar. Valpene etter Pernille og Keegan så ut til å bli noen vakre skapninger med nydelig hoder og virket trygge, menneskekjære og sosiale. De hadde ingenting imot å bli løftet opp og fløy rundt og bar på små leker. Det var et herlig syn. Sidsel vurderer å beholde en tispe selv, noe jeg synes er veldig hyggelig. Vi kunne ikke bli på Orkanger så lenge, vi hadde jo nye 50 mil å kjøre, så etter en times besøk luftet vi hundene og satte kursen mot Oslo. Vi tok av riksvei 4 denne gangen mot Gjøvik. E6 sørover har vært en byggeplass i mange år og ser aldri ut til å bli ferdig og om natta er det alltid omkjøringer, så vi fant det tryggest å kjøre Riksvei 4. Da vi kom sør for Nittedal var det kontroll. Klokken var 0100 om natten, men politiet nøyde seg med å se førerkortet. Ingen bot denne gangen.
Vi var hjemme 0130 natt til tirsdag. Bjørn-Otto kom fra Porsgrunn for å hente Trine og Oscar og etter å ha fått seg en kopp kaffe reiste de hjem til Porsgrunn med bagasjen full av rosetter! Tusen takk, Trine, for en uforglemmelig tur og gratulerer så masse med flotte resultater!
Etter at vi kom hjem fra Mosjøen, har dagene kun bestått av 2 ting: jobb og hunder. Jeg kan ikke nekte for at jeg var rimelig sliten både tirsdag og onsdag etter å ha kjørt 100 mil, stilt hund i 2 dager og kjørt nye 100 mil igjen. Overskuddet er ikke det samme som før, jeg nærmer meg 40 med lynets hastighet, men på tirsdag føltes det mer som 90. Jeg vurderte en stund tidligere i sommer om jeg skulle melde på til utstillingen i Narvik 5 september også, men nå er jeg sjeleglad for at jeg skal være hjemme den helgen, det skal bli godt å tilbringe noen helger hjemme. Hele uka har jeg jobbet mye på dagtid, på torsdag kjørte jeg lønn for alle butikkene og var ferdig 0530 om natten, på kveldene har jeg vært i skogen 1-2 timer med hundene. Vi har fått mange fine skogsturer sammen selv om det har regnet og vært bløtt i marka. Patriarken leker byggmester om dagen, han holder på å legge ny panel på huset, noe som har resultert i både flis i fingeren og blå negl. Det har tidvis kommet noen gloser gjennom vinduet som ikke finnes i vanlig norsk ordbok, men det ser ut til å bli veldig bra når det blir ferdig (hvis det blir ferdig). Det har også vært en viss framgang å spore på kjøkkenet vårt som ble påstartet for snart 2 år siden. Matfar har fått opp lys i taket, ordnet med panel mellom skap og vask og fått satt sammen et tilhørende skap som har stått og blomstret i garasjen etpar år (det er dobbeltgarasjen vår, der det ikke er plass til noen biler). Dessverre klarte matfar å sette på kaffetrakteren helt alene her en morgen og det resulterte i at han glemte å sette pendelen med vann over selve trakteren, så alt vannet som skulle ha blitt til kaffe havnet på den nye benken istedenfor. Vannet rant videre ned mellom den keramiske kokaplata og ned på gulvet, der rakk vannet å trekke godt inn i finerplatene som er inni benkeplatene og de svulmet opp med en imponerende høyde. Den keramiske platetoppen løftet seg mange centimeter. Det har liksom blitt til en opphøyd keramisk platetopp og ser veldig snodig ut i grunn. Så da er det bare å starte forfra igjen, for å si det slik. Husets herre har lovet meg å dra på Ikea når de åpner i morgen og bestille alt på nytt. Platene må skjæres til i et land jeg ikke har hørt om før og leveringstid er mange uker. Patriarken har begynt å grue seg allerede i kveld for å reise på Ikea og fly rundt i alle etasjene der bland kjøpelystne ”kjerringer” og stå i kassakø med alle slags folkeslag. Mens han gjør det, skal jeg ta med meg pelsdyrene på en avslappende tur i skogen.